Jeg fulgte to som vandret for seg selv
I sorg på veiene til Emmaus;
Jeg så at alt de trodde lå i grus,
Og lot som om jeg ville ta farvel.
Men lyset sank, og dagen var på hell,
I ødemarken vidt om Emmaus;
De så at jeg var fremmed i hvert hus,
Og ba meg: Vandrer, bli hos oss i kveld.
Jeg ble hos dem og hørte at de satt
Forvåkende og talte om en
or
som Gud lot dø alene og frolatt.
Da sto jeg opp, av sorg for disse ord;
Alene gikk jeg bort fra byens natt,
Og gav meg hen til dyr, og trær, og jord.